12. februar 2024, er det 30 år siden åpningsseremonien til OL på Lillehammer. Det betyr det er 30 år siden Dæhlie og Smirnov, Manuela Di Centa, Dan Jansen og Koss. 30 år siden Nancy og Tonya var to motpoler i sin sport, omkretset av skandaler og presse. 30 år siden folk ble helt gale etter pins, og OL-floka ble danset i klasserom landet over. 30 år siden Ulvangs norwenglish og Jamaicas «Cool Runnings». 30 år siden Alsgaard IKKE fikk ankeretappen på herrestafetten. 30 år siden vi holdt pusten da fakkelen kom flyvende ned skibakken og hjertet svulmet over at VI, lille Norge, klarte å arrangere «the best Olympic winter games ever!» (Har jeg skrevet «30 år siden» nok ganger nå?)

Og heldigvis har vi bevart deler av OL-eventyret i KUBENs samlinger også. Som en 38 år gammel kvinne var jeg gammel/ung nok til å ukritisk ta del i positivismen rundt Lillehammer-OL. Denne helgen har jeg lest meg gjennom boken 16 dager på Lillehammer av Magnus Helgerud, og jeg har valgt å skrive om en OL-gjenstand Helgerud mirakuløst ikke nevner i sin grundige gjennomgang av disse 16 dagene. Gjenstanden jeg skal fortelle om, husker jeg som noe helt utrolig kult. Det er ikke alltid en gjenstand må bestå av edle metaller og glitrende substanser for å begeistre. Fargerik papp og plast holder lenge, når de til sammen blir noe så futuristisk som 3D- briller. 

Men hva skulle disse brillene brukes til? Vinter-OL var en mulighet for Norge å vise seg som en moderne nasjon, og NRK ville ikke være dårligst i klassen. Hver kveld under OL-sendingene, skulle det sendes en liten snutt med film fra dagens øvelser som kunne sees med 3D-brillene. For å trene opp trauste nordmenn, viste NRK i dagene før OL korte 3D-filmer slik at vi skulle bli brillevante før OL begynte. Disse treningsfilmene ligger i NRKs nettarkiv, og hvis du klikker på bildet under får du sett en av dem.

Et lite søk i Nasjonalbibliotekets digitaliserte samlinger, viser at «3D-briller» ble hyppig omtalt i landets lokalaviser i januar og februar 1994. Med unntak av aviser i Agder virker det som, det dukker i hvert fall ikke opp noen treff fra noen Agder-aviser. Men ut fra andre steders lokalaviser får jeg mye informasjon om «farsotten» enkelte journalister kaller disse brillene som.

Ti prosent av norges befolkning hadde slike briller på nesen i februar 1994. NRK solgte 417 000 3D-briller og tjente åtte millioner kroner. Én krone fra hver solgte brille ble gitt til Olympic Aid. Nordmenn er ikke alltid like uredde for nye ting, og NRK måtte berolige folk med at det ikke var farlig for øynene å se på programmene uten 3D-briller, man fikk bare ikke med seg effekten.

Selv om 3D-briller ikke var nytt i 1994, var det mange nordmenns første erfaring med fenomenet. Enkelte trodde det var en slags aprilsnarr. Andre trodde at man skulle få sett rennene i 3D, som om man var der selv. «Er det liksom som å sitte midt i tv-n?» Noen ble nok skuffet. Men undertegnede husker hun følte det som at fremtiden var ankommet!

Om du har lyst til å lese mer lokal OL-historie kan du lese om Jakten på en maskot til OL på Lillehammer på Avtrykk.no der kunstneren Arne Vinje Gunnerud sendte inn et bidrag, eller om Arendals olympiske designere som stod bak klesdrakter til OL i 1968.

Kilder:

Aura Avis 14.02.1994

Fremover 06.01.1994

Samhold-Velgeren 06.01.1994

Tidens Krav 12.02.1994

Magnus Helgerud – 16 dager på Lillehammer. Aschehoug, 2023.