I februar 2026 var det et arrangement på KUBEN som het «KUBEN forteller». Der viste ansatte ved KUBEN fram, og fortalte om, gjenstander og arkivstykker fra samlingene som knyttes til et hovedtema vi selv hadde valgt. Årets tema var inspirert av utstillingen “Åtte før oss” – som handler om åtte kvinner fra Agder. Vi var altså på jakt etter kvinnehistorie i våre samlinger, og vi ga oss selv frie tøyler til å tolke oppgaven.

Jeg brukte litt tid på å finne min inngang inn i dette temaet. Skulle jeg velge ut en konkret kvinne å si noe om? Finne en typisk “kvinnegjenstand” og si noe om den? Eller fokusere på noe fra en kvinnearbeidsplass? Til slutt valgte jeg en helt annen inngangsvinkel. Istedenfor å tenke ut hvilken historie jeg har lyst til å fortelle på forhånd, så ville jeg begynne med en fin gjenstand – og se hvilke kvinner og hvilke historier den ledet meg til.

Valget falt på dette vakre fotoalbumet, utelukkende fordi det er så fint. Albumet er fra ca. 1875 og inneholder en overraskelse eller to. For å se inni albumet, åpner man en spenne på siden av boken. Deretter brettes albumet ut og ned til bordflaten. Da ser man to ting. Det første er et speil, og det andre er hvor sterke fargene på fløyelsstoffet opprinnelig har vært. Den delen som har vært mest beskyttet mot sollys, sigarettrøyk, støv og andre påvirkninger, har en mye sterkere farge enn resten. På 1800-tallet kunne grønnfarge inneholde giftige stoffer som arsenikk og kobber, så det er viktig å huske på dette når man håndterer albumet.

Siste halvdel av 1800-tallet var en romantisk tid, noe dette fotoalbumet også gjenspeiler. Her kan man stå og betrakte sitt eget speilbilde og filosofere over sin egen forgjengelighet (og forfengelighet), mens man kikker på bilder og mimrer over stunder man har hatt sammen. Ønsker man en mer stemningsfull mimrestund, har fotoalbumet enda en overraskelse på lur. På baksiden er det en opptrekksmekanisme, som setter i gang en spilledåsemelodi.

Albumet inneholder fotografier av både menn og kvinner, men beklagligvis er ikke disse menneskene identifisert. For å finne en kvinnehistorie å formidle, søkte jeg derfor opp informasjonen vi har om gjenstanden i samlingsdatabasen vår. Albumet ble gitt til museet i 2006 av en privat giver, en etterkommer av dem som hadde eid albumet: Ingeborg Fredheim og hennes mann, kaptein Jens Olsen Fredheim. Nå hadde jeg et navn å gå etter: Ingeborg Fredheim. Var det mulig å finne ut noe om hennes historie? Ved å søke i Nasjonalbibliotekets digitaliserte samlinger, gjennomgå våre egne opplysninger og lese en artikkel fra 1980-tallet har jeg puslet sammen litt kunnskap om Ingeborg.

Ingeborg Olsdatter Mørland (1846 – 1913) ble født i Mørland, Austre Moland, som datter av bonde, skipsbygger og skipsreder Ole Olsen Mørland og Berte Helene Thorbjørnsdatter Mørland.

Hun giftet seg i 1872 med sin skipsfører Jens. De fikk aldri barn, og Ingeborg ble ofte med på mannens reiser. I slektsboken om Mørland-familien, står det at hun derfor nok var den mest bereiste kvinnen i sitt sogn. På mange måter var hun en privilegert kvinne som fikk anledning til å oppleve en verden som andre knapt visste eksisterte. La oss se litt nærmere på en slik reise.

I juni 1887 var barken Simeon av Tvedestrand på vei fra Java til Amsterdam med en last bestående av kaffe, ris, te og krydder. Om bord på Simeon befant det seg 14 mann i tillegg til Jens og Ingeborg. Dette var ikke hennes første sjøreise, så Ingeborg var godt forberedt og hadde med seg ulike botemidler mot kjedsomhet. Hun tilbrakte mye av tiden om bord med håndarbeid og lesing, og hun hadde til og med pakket med seg vevgangen sin. De var heldige med været på denne turen, og reisen til Amsterdam tok rundt 120 døgn. Overfarten var rolig, i motsetning til tidligere og mer stormfulle reiser. Selv om været var på deres side, rommet turen en annen alvorlig hendelse, nemlig et dødsfall om bord.

Etter ankomsten til Amsterdam skrev mannen hennes et brev der han fortalte om dødsfallet til lettmatros Nils Johnsen, som døde av tuberkulose (tæring). Skipperen forteller at lettmatrosen hadde vært sengeliggende mesteparten av reisen, og at «han gik fredelig og salig hjem i troen». Søndag 25. august ble han, på sjømannsvis, begravd i bølgene. Den 5. november 1887 var de ferdige med lastingen i Amsterdam, og de seilte ut igjen for å tilbringe nok en jul og nok en vinter på havet.

Vi har altså flere gjenstander etter Ingeborg i samlingen. Én gjenstand skilte seg ut og ledet meg videre til en annen kvinne i samlingene våre: et postkortalbum (AAM.B.3084) som hadde tilhørt Oline Gurine Olsen (f. 1865). Hvem var Oline, og hvordan havnet albumet hos en av Ingeborgs etterkommere?

Jeg fant ikke så mange kilder som kunne fortelle meg noe om Oline, men heldigvis fant jeg noen. Da Oline fylte 75 år, sto det en hyggelig omtale av henne i Agderposten lørdag 19. desember 1931:

Her får vi vite at hun først arbeidet for Ingeborgs foreldre, og senere for Ingeborg og Jens. I 1916 fikk Oline tjenestemedalje for 25 års lang og tro tjeneste. V ser også at hun jobbet først for foreldrene til Ingeborg, og deretter for Ingeborg og Jens. La oss se litt nærmere på postkortalbumet, som ble gitt til henne i gave av Knut Vollene i 1911. 

Det var en fin øvelse å bla seg gjennom postkortene. Her finner vi mange kort signert av personer med ulike Mørland-navn, noe som tyder på at hun hadde en nær og god relasjon til familien hun arbeidet hos. Vi finner også noen kort fra nevnte Knut Vollene (som av og til signerer kortene med «Knutsen»), sendt fra Tacoma i Washington.

Det er morsomt å «bli kjent» med en person gjennom postkort. Et spesielt søtt kort fant jeg fra Anders, som hadde sendt et postkort med «Frimerkespråket» som motiv. I kortet skriver han: «(…) nu vil jeg sende dig frimærkesproget saa du kan se hvordan frimærkene staar paa brevene fra Ole K. Trur dei staar som paa dette. (…)»

Da må vi selvsagt sporenstreks undersøke hva frimerkespråket sier her. Budskapet er veldig søtt: «Mit Hjerte tilhører Dig.»

Men det neste spørsmålet som meldte seg har jeg dessverre ikke klart å finne svaret på. Hvem var Ole K.?

Dette var en morsom oppgave å løse for meg. Jeg håper du som leser også har satt pris på å bli litt kjent med Ingeborg og Oline, to kvinner som har etterlatt seg håndfaste spor i KUBENs samlinger.

Litteratur:

Simeon av Tvedestrand, Fie Skaar Trysnes, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 27. juni 1987: https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/nytt-om-gammelt/1987/simeon-av-tvedestrand

Agderposten, lørdag 19. desember 1931