I våre dager har nesten alle et par solbriller, om ikke flere. Men solbrillen slik vi kjenner og bruker den i dag, er en ganske ny oppfinnelse. Det var først på begynnelsen av 1900-tallet at storproduksjon av solbriller ble rettet mot et kommersielt marked. Men da var det rettet mot menn siden solbrillene ble markedsført som kjørebriller. På 1920-tallet begynte filmstjerner i Hollywood å bruke dem som beskyttelse mot sterke lamper på filmsettet, mot paparazzienes blitslamper og mot å bli gjenkjent på gaten. Dette førte til at solbriller ikke lenger ble ansett bare som en nyttegjenstand, men også et motetilbehør. Det var først på 1930-tallet salget og bruken av solbriller virkelig tok av.

Disse solbrillene (AAM.20794) er fra 1920-tallet og ble brukt av en ung kvinne her i Arendal. I likhet med hårkammene fra samme periode, er også denne brillen av celluloid og imiterer mønsteret fra skillpaddeskall.

Det er vanskelig å vite akkurat når solbrillen ble oppfunnet. Det sies at Keiser Nero (37-68) foretrakk å se gladiatorkamper gjennom en grønn, tynnslepet smaragd, som gjorde det mer behagelig i sola. På 1100-tallet brukte kinesiske dommere briller av mørk, tynnslipt kvarts, for ikke å avsløre noen følelser. Den herskende oppfatning er likevel at solbriller (som så mye annet) ble funnet opp i Italia under renessansen. Blant varene Italia eksporterte på 1400-tallet, finner vi flere innføringer av vanlige briller på varelisten, men i 1459 finner vi muligens den første referansen til solbriller som ble eksportert. På et skip til Lisboa i Portugal ble det fraktet et brillepar til en portugisisk forsker ved navn Nuno Fernandez. Han hadde bestilt et par briller han kunne bruke på vinteren mens han red på hesten sin i den blendende snøen. Selv om dette er den første nedtegnelsen, er det godt mulig at briller med fargede glass ble laget lenge før dette. Om man tolker varelistene rett, ser det ikke ut til at «solbriller» ble satset på i samme grad som vanlige briller. Det var kun via spesialbestillinger solbriller ble eksportert. Den italienske kunsthistorikeren Filippo Baldinucci (1625 – 1696) skriver i sin egen tid at briller med mørke glass til beskyttelse for sterkt lys og lesing på hvite ark, var godt utbredt på 1600-tallet.

På 1800-tallet var solbriller en tydelig markør for klasseskille. Arbeiderne som jobbet ute hadde sobriller, mens de som ikke måtte jobbe satt inne i beskyttelse mot solen. Men dette endret seg ved århundreskiftet. Da ble det ikke lenger ansett som upassende å drive med uteaktiviteter, og solbrun hud ble forbundet med sunnhet og velstand istedenfor arbeiderklasse. Den nye tidsånden hadde mye å si for solbrillenes kommersielle suksess. Solbriller ble et symbol for modernitet.

Vanessa Brown hevder i boken «Cool Shades- The history and meaning of sunglasses», at hovedgrunnen til at solbriller har blitt så populære i moderne tid ikke er beskyttelsesevnen mot sola. Nei, hun mener at solbriller rett og slett får oss til å føle oss kule. Hun knytter det til hvordan solbriller har blitt brukt bevisst i populærkulturen for å formidle kulhet i ulike varianter, som for eksempel i The Matrix (1999), Lolita (1962), Breakfast at Tiffany’s (1961), Fear and Loathing in Las Vegas (1998), Blues Brothers (1980), The Terminator (1984) og The September Issue (2009). Brown påpeker at solbriller er en sterk identitetsmarkør, og fellesnevneren uansett hvilken gruppetilhørighet man har er at solbriller først og fremst bidrar til kulhet. Brown refererer også til ulike psykologiske studier som viser at de fleste av oss synes folk med solbriller umiddelbart er mer attraktive enn de uten.

At alle føler seg kule med solbriller, skal ikke jeg hevde. Men hadde jeg tatt på meg disse solbrillene fra 1920-tallet, ville jeg garantert følt meg kul med det samme!

Kilder

• Vanessa Brown – Cool Shades: The History and Meaning of Sunglasses, Bloomsbury (2014)
• Vincent Ilardi – Renaissance Vision from Spectacles to Telescopes, American Philosophical Society (2007)
• https://en.wikipedia.org/wiki/Sunglasses