En idealfot fra fortiden

Det er noen gjenstander som er vanskeligere å se på enn andre. Denne modellen av en kvinnefot er en slik en for meg. I nesten 1000 år led kinesiske jenter og kvinner under et grusomt skjønnhetsideal der det var om å gjøre å ha minst mulig føtter, en tradisjon som startet på begynnelsen av 900-tallet. Vår modell viser hvordan en fot ble brukket og snørt for å oppnå et ideal om små føtter kalt lotusføtter. Etter min mening er den også en god representant for hvordan gjenstander kan formidle på en annen måte enn det tekst og bilder gjør.

AAM.08305.A-B: Fotmodell med silketøffel. Modellen er laget av gips og har et lag av malt papp utenpå. Foto: KUBEN museum og arkiv

Fotmodellen kom inn til museet i 1846, som en gave fra Kristiansand museum da det ble nedlagt for en periode. På 1800-tallet hadde mellom 40% -50% av kinesiske kvinner slike føtter, og blant overklassen var tallene nærmest 100%. Det betyr at da museet fikk den inn i samlingen var det ikke som en representant for en utdødd skikk, men en som fremdeles eksisterte. Kanskje en kaptein hadde kjøpt modellen med tilhørende sko som en eksotisk suvenir med hjem til Norge? Kinesiske sjømenn på sin side tok med vestlige damesko med hjem, siden de var så store.

Loutusføtter var sett på som noe vakkert, og uten små føtter hadde en kvinne ingen mulighet for å gifte seg med en velstående mann. Fattige familier valgte ofte ut et av jentebarna som fikk denne behandlingen, som kanskje kunne redde familien økonomisk på sikt. Den kinesisk dikteren Lu Xian skrev på 1600-tallet om nødvendigheten av lotusføtter:

Kvinner er som blomster eller piletrær. De skal være myke, lette og grasiøse. Derfor er det viktig med snørte føtter. Bare snørte føtter gir dem muligheten til å gå med korte og lette steg, samtidig som de svaier fra side til side, nøyaktig som piletreet i sval vind. Folket lovpriser den slags. En kvinne uten snørte føtter, derimot, labber fra hus til hus med tunge skritt. Ikke rart at hun blir skjelt ut.

En mann som kommer fra en velstående familie vil ikke gifte seg med en kvinne med store, usnørte føtter. En kvinne blir utvalgt på grunn av sine perfekte føtter. Skulle det etter giftermålet vise seg at kvinnens føtter er større enn antatt, vil hun påføre ektemannen, svigermoren og svigerinnene stor sorg.

Kvinner er som gull, som smykker. De bør oppholde seg i hjemmet. Uten snørte føtter kan de gå hit og dit sammen med upassende menn. Slike kvinner får et dårlig rykte. Smykker med alvorlige skjønnhetsfeil blir alltid kastet

Kvinne med lotusføtter. Det var sjeldent de tok av silketøflene. Selv om små føtter var ansett som vakkert, var derimot ikke de deformerte føttene det. Foto: Wikipedia Commons.
Kinesisk kvinne med lotusføtter. Foto: Wikipedia Commons.

For å oppnå slike små føtter måtte de begynne mens føttene var naturlig små og ikke ferdig utviklet. Jentene var derfor ikke eldre enn 4-9 år da føttene deres begynte å bli brukket og bundet opp, ofte av en som hadde dette som yrke. Metoden begynte med at føttene ble bløtgjort i varmt vann med urter, og av og til dyreblod, før tåneglene ble klippet så korte som mulig. Deretter ble de massert inn med olje, før tærne ble brukket og bøyd under foten, med unntak av stortåen. På denne måten fikk føttene en ønsket triangulær form. Fotbuen ble så klemt sammen før føttene ble hardt bundet fast slik. Annenhver dag ble snøringene løsnet og byttet for å forhindre infeksjon, og av og til ble «overflødig kjøtt» skåret vekk. Men mange jenter fikk likevel alvorlige infeksjoner i føttene sine. For å fremskynde og opprettholde prosessen med å brekke opp foten, ble jentene jevnlig tvunget til å gå lange distanser på de ødelagte føttene sine. Over en periode på to år ble bindingene stadig strammere, og skoene mindre ettersom hælen og fotsålen ble skviset sammen. Noen kinesiske kvinner valgte som voksne å brekke ut føttene sine igjen, en prosess som var like smertefull. Men full førlighet fikk de aldri tilbake.

AAM.08673: Røntgenfotografi av kinesisk damefot. Foto: KUBEN museum og arkiv
Modellen viser metoden for fotbinding.

Vår fotmodell måler 10 cm. Da jeg holdt den i hånden første gang forstod jeg ikke at det var en reel størrelsemodell av en oppbundet fot, men trodde det var en mindre versjon. Men etter jeg leste meg opp på denne tradisjonen, skjønte jeg at modellen viste det optimale målet for en kvinnefot. En såkalt «gylden lotus» som skulle være 3 cun lang – 10 cm (Cun er et gammelt kinesisk målesystem). Alle bundne føtter ble kalt for lotusføtter, men det fantes et rangeringssystem. Aller gjevest var altså den «gyldne lotus». Deretter kom «sølv-lotus» som målte 4 cun – 13,3 cm, og til sist «jern-lotus», som gjaldt alle bundne føtter over 4 cun. Jeg har ikke klart å finne noen kilder som sier hvor mange som faktisk hadde en «gylden lotus».

Jeg har tidligere sett flere fotografier og bildegjengivelser av kinesiske damer med snørte føtter, men jeg har likevel ikke helt forstått hvor små disse føttene faktisk var. Det var ikke før jeg stod med den lille «dukkefoten» i hånden min og kunne sammenligne den med størrelsen på min egen fot jeg virkelig følte forskjellen på kroppen. Smerten det måtte innebære og hvilken frihetsberøvelse kinesiske kvinner gjennom 1000 år opplevde, oppleves mer virkelig og nært med fotmodellen foran meg. Jeg mener det er et godt eksempel på hvordan fysiske gjenstander kan vise og fortelle oss noe på en annen måte enn det fotografier og tekst gjør, og er en påminnelse om hvor viktig det er at museer har gjenstandssamlinger.

Silketøffelen sammenlignet med en annen (ganske liten) damesko i samlingen (AAM.00338.A-B) som er fra ca. 1900. Foto: KUBEN museum og arkiv

About Anne Klippenvåg Pettersen

Utdannet museolog som arbeider på KUBEN/Aust-Agder Museum og arkiv.

Leave a Reply