Dersom du googler ordet «spyttebakke», får du blant annet treff av typen «1,5 liters spyttebakke som passer perfekt til vinkurs hvor hver deltaker får sin egen spyttebakke». Det er imidlertid ikke vinsmakingens gleder det skal handle om i det følgende. KUBEN har 14 spyttebakker i sin samling, men disse er i stor grad knyttet til historier om sykdom, smitte og død.
Spyttebakkene er alle fra tiårene omkring 1900. De er formet som små skåler, enkelte av dem har lokk med et hull i midten. Materialet de er laget av varierer, fra messing og støpejern, til stentøy og leire. Funksjonen har de imidlertid hatt til felles, nemlig å ta imot spyttklyser med snus og skråtobakk. I tråd med dagens tanker om renslighet innomhus, kan vi lett tro at slike skåler var til bruk utendørs, siden spytting er noe vi bare foretar oss under åpen himmel. Omkring forrige århundreskifte var spytting derimot svært utbredt og like vanlig ute som inne. Mange menn brukte skråtobakk – tobakk som kan tygges – eller snus. Begge deler ga ofte økt spyttproduksjon. Det å svelge så mye nikotinholdig væske kunne lett gi hjertebank, dermed ble spytting en del av rutinen ved bruk av skrå og snus. Spyttebakker var følgelig i bruk både i private hjem, i forsamlingshus og på offentlige steder som butikker, jernbanestasjoner og kirker.
Tanken på innendørs spytting kan få noen og enhver til å rynke på nesa i dag. Verre enn søl og flekker på gulvet, var smitterisikoen denne aktiviteten representerte. Blant annet ble den dødelige sykdommen tuberkulose spredt med infiserte spyttdråper. Tuberkulose er en smittsom infeksjonssykdom som angriper lungene. Infeksjonen forårsakes av tuberkelbakterien, som ble oppdaget av den tyske legen Robert Koch i 1882. Omkring år 1900 skyldtes hvert 5. dødsfall i Norge denne sykdommen, og i perioden frem mot 1940-tallet ble den oppfattet som selve folkesykdommen i landet. Av de som fikk tuberkulose i disse tiårene, døde seks av ti. Tæring, lungesott og den hvite pest var andre benevnelser som ble brukt på sykdommen som tok så mange liv, og som rammet barn og unge særlig hardt. Selv om mennesker i alle samfunnslag ble syke, gjorde trangboddheten blant folk i de lavere sosiale lag denne gruppen ekstra utsatt for smitte.
Bruken av spyttebakker hindret kanskje noe av sølet, men smittefaren var der like fullt. I opplysningene som følger en av spyttebakkene i KUBENs samling, har giver opplyst at alle barbersalonger måtte ha spyttebakke til kundene. Det var læreguttenes oppgave å vaske disse, og giver bemerker at det dermed ikke var rart at det var mye tuberkulose blant unge frisører. Han forteller også at gamle, skråtobakktyggende kunder protesterte da spyttebakkene forsvant fra frisørsalongene, og at de da begynte å spytte i ovnen i stedet.
For virkelig å redusere forekomsten av den farlige tuberkulosen, før antibiotika og vaksinasjon ble mulig på 1940-tallet, var det å komme spyttingen til livs ett av tiltakene. Dette var ingen enkel sak, da det å spytte langt og rikelig i mange miljøer ble oppfattet som både karslig og gjevt. Opplysningsvirksomhet knyttet til kampen mot tuberkulosen ble viktig i første halvdel av 1900-tallet, og ble foretatt av både helsepersonell og frivillige organisasjoner. For eksempel var Norske kvinners Sanitetsforening og Nasjonalforeningen mot Tuberkulosen viktige i dette arbeidet. Sistnevnte forening arrangerte foredrag, distribuerte brosjyrer med råd og informasjon, og jobbet for at det ble satt opp skilt som oppfordret folk til å ikke spytte, verken innendørs eller ute. KUBEN har et slikt skilt med teksten «Spyt ikke i kirken», som skal ha kommet fra Gjerstad kirke. Spytteuvanen gjaldt for det meste menn, men husmødre ble oppfordret til å forby sine sønner å spytte, og gjerne lære eldre menn å i det minste bruke spyttebakken.
Antibiotika mot tuberkulose fikk man som nevnt fra 1940-årene. I Norge ble det for å oppdage smitte tidligst mulig iverksatt skjermbildefotografering av befolkningen, og fra 1947 ble vaksine mot tuberkulosesmitte del av det norske barnevaksinasjonsprogrammet. Norge er i dag et av landene med lavest antall tuberkulosetilfeller per år. Andre steder i verden er tuberkulose imidlertid et stort helseproblem, og globalt er tuberkulose fortsatt den infeksjonssykdommen som tar flest liv. I tillegg er multiresistent tuberkulose, som altså ikke lar seg behandle med de vanlige medisinene mot sykdommen, er økende problem.
Det er med andre ord all grunn til å la både inne- og utespytting forbli en fordums uvane, mens spyttebakken på sin side får stå som representant for én av mange gjenstandsgrupper vi skal være glade for er gått av bruk for lenge siden. Med mindre det da er tale om «Spyttebakke i sort hardplast» som «brukes til å spytte ut vin ved f.eks. smakinger for å unngå søl og å bli beruset». Men det er da også en annen skål.
Skrevet av rådgiver og historiker Ingvild Velure.
Litteratur:
https://forskning.no/medisiner-vaksiner-ny/flere-far-multiresistent-tuberkulose-i-norge/326343
[…] Til spytt og spe av Anne Klippenvåg Pettersen, Gjenstand.no […]