Dømmer man disse to nøytrale pappeskene på utseendet, skulle man ikke tro det er full fest på innsiden. Men det er det! Når man løfter av lokket åpenbarer det seg to sett med fargerike smellbongbonger som bare venter på en god fest. Lenge har de ventet, helt siden 1959.

Men hva skal vi egentlig kalle disse festdekorasjonene? Og hvordan skal det staves? Kjært barn har mange navn, og det finnes et mylder av ulike skrivemåter for disse festlighetene der ute. Smell bon bon, Smellbonbon, Smell bon-bon, Smellbongbong, Knall-bon-bon, Knallbongbong, kransekakepynt, og andre varianter av dette. Men hva er det riktige? I en norsk ordbok finner jeg til slutt «Knallbongbong» som fasit, så jeg tør nesten ikke annet enn å forholde meg til dette.

På den ene esken er det en prislapp der det står: Schlüntz, Åboulevard 13. Datoen er 27.10.1959 og prisen ser ut til å være 4.50,- Ved hjelp av Google finner jeg raskt ut at denne adressen hører hjemme i København.  Og det finnes et bilde fra 1959 utenfor akkurat denne butikken også, der direktøren Ove Schlüntz gliser utenfor med en stabel tallerkener i hendene. Basert på butikkens utvendige dekorasjoner har jeg ingen vanskeligheter med å se for meg disse knallbongbongene til salgs her i 1959.

Tradisjonen med knallbongbonger kommer fra England, fra rundt 1845-1850. Det er som oftest Tom Smith som får æren av å være oppfinneren. Han var konditor i London og fikk idéen etter en tur til Paris der han så «bonbon» – godteri innpakket i fargerikt papir. Vel hjemme begynte han å lage noe lignende, bare med en liten vits eller et romantisk vers inni i tillegg. Men de ble ingen stor suksess i begynnelsen. Opphavshistorien forteller videre at Smith satt hjemme en kveld og hørte på den koselige knitrende lyden fra peisen, og fikk idéen om hvor morsomt det ville være om godteriet kunne åpnes med et tilsvarende smell. I 1861 lanserte han sin nye oppfinnelse som han kalte «Bangs of Expectation», som ble en større suksess enn den lydløse forgjengeren. Etter hvert tok hans tre sønner over firmaet, som videreutviklet konseptet med små gaver til å putte inni, samt den etter hvert så obligatoriske papirhatten.

Opphavshistorier nevner også italieneren Sparagnapane, en annen konditor i London (og far til suffragetten Maud Sennett). Hans firma ble etablert i 1846 og markedsførte seg selv som «de eldste makerne av knallbongbonger i Storbritannia».

Men hva med våre knallbongbonger, hva er inni dem? Siden jeg ikke kan åpne disse museumsgjenstandene er det ikke så lett å si. Men heldigvis var én av dem allerede åpnet, så noen svar får vi. I den ene glitrende bongbongen fant jeg en lyseblå papirhatt, og rester av en sort ballong med rød dekor. Men ingen vits! Siden ballongen var så gammel var den steinhard og oppsmuldret, så hva slags ballongdekor får vi nok aldri vite (For museumssamlinger er det best om færrest mulig ting blir laget av plast).

I dag er nesten alle knallbongbonger rettet mot julefeiring og nyttår, men slik har det ikke alltid vært. Tidligere ble de laget til alle mulige anledninger, som gaver til ugifte menn og kvinner, til kroninger, til ære for krigshelter, men også kjendiser som for eksempel Charlie Chaplin. Det ble til og med laget knallbongbonger til suffragettene, som muligens kan ha noe med Sparagnapanes datter å gjøre. Det ene settet med våre bongbonger har utvilsomt mer sommerlig preg, med havfruemotiv. Perfekt for en sommerfest ved sjøen?

Kilder:

https://www.whychristmas.com/customs/crackers.shtml

https://www.oldenglishcrackers.com/faqs/history-of-christmas-crackers/

https://www.historyextra.com/period/victorian/the-history-of-christmas-crackers/ https://www.historic-uk.com/CultureUK/Christmas-Crackers/