Blant KUBENs mange store og små gjenstander, er det i disse virusbefengte tider særlig én som springer en i øynene. Ikke fordi den er en vogn og derfor blant de største objektene i samlingen, men på grunn av dens tette forbindelse til tidligere tiders epidemiutfordringer.
«AAM.06968 lasarettvogn» er gjenstandens litt anonyme betegnelse i KUBENs registreringssystem. Vogna er laget av furu, kan vi lese, og malt militærgrønn. Den er firkantet med hvelvet tak, lik en jernbanevogn, og har doble dører bak. Kusksetet har skrått fotbrett med et lavt rekkverk av jern i forkant. Sidedørene har vindu, og nedre halvdel av glassene er malt hvite. Inni vogna ligger en båre som nok er av nyere dato enn selve vogna, denne har ramme av aluminium og bunn av seilduk. Det skal i tillegg ha vært meier til vogna, slik at den enkelt kunne benyttes også på vinterføre. Alderen på vogna er noe usikker, men den er sannsynligvis laget på slutten av 1800-tallet. Vognmaker Chr. P. Nome i Arendal opplyste i 1967 at vogna trolig var laget «østpå et sted». Da den på midten av 1920-tallet hadde behov for reparasjoner, var det Nome selv som utførte disse.
Som navnet tilsier, og båra og de malte vinduene antyder, har slike vogner vært brukt til å frakte syke til lasarettet, i dette konkrete tilfellet Høgedal epidemilasarett i Arendal. Hovedhuset på Høgedal gård ble trolig bygget i 1770-årene, antagelig som landsted for Niels Willumsen (1726-1792). I 1880 ble gården overtatt av Arendal kommune. Frem til da hadde byens epidemilasarett hatt tilholdssted i et mindre hus ved foten av Stintebakken i Blødekjær, men lasarettet ble i 1880 flyttet til Høgedal.
«Lasarett» er en eldre betegnelse på sykehus. Opprinnelig kan ordet ifølge norsk akademisk ordbok komme fra italiensk lazaretto, som igjen kan være en omdannelse av navnet til tiggeren Lasarus, som av den katolske kirke ble oppfattet som skytspatron for de syke. Begrepet kom trolig i bruk fra 1500-tallet og betegnet særlig avdelinger hvor pasienter med smittsomme sykdommer ble isolert. Epidemilasarettene, som Høgedal i Arendal, var egne institusjoner som var virksomme ved epidemier av smittsomme sykdommer som tyfus, kolera og difteri. Disse institusjonene skulle sikre både pleie og isolasjon av smittede personer.
For de aller fleste av dagens arendalitter vil ikke synet av lasarettvogna by på sterke følelser av noe slag. Skrur vi tida 100 år tilbake, ville samme vogn fått lokalbefolkningen til å grøsse. I informasjon vi har om gjenstanden fortelles det at eldre mennesker som husket den fra bybildet før 2. verdenskrig, kalte den «byens skrekkvogn». Når man vet at navn som «epidemivogna», «smittevogna» og «difterivogna» også ble brukt, er det ikke å undres over at vogna ved sitt blotte nærvær satte en støkk i folk. Den bar tydelig bud om at byen var rammet av farlig og smittsom sykdom.
Flere andre museer har en vogn av denne typen i sin samling, blant annet Aalesunds museum. I Ålesund kalte lokalbefolkningen vogna både «pestvogna» og «smittå», og da museet i 1988 valgte å spenne hest for lasarettvogna og kjøre den en tur i byen, gikk dette ikke upåaktet hen. Flere eldre ble rent skjelvne av synet, og kunne fortelle at de i barndommen hadde lært å frykte den svarte, uhyggelige doningen. Dukket den opp skulle de helst holde for munn og nese og så raskt som mulig løpe i dekning. En annen taktikk om vogna passerte, var å holde pusten helt til den var kjørt forbi, og en måtte for all del stå slik at vinden ikke kunne nå en med smitte fra den stakkars passasjeren i «smittå».
Som et av kallenavnene antyder, knyttes sykdommen difteri tett til lasarettvogna på KUBEN. Denne smittsomme lidelsen, den «ekte» kruppen, angriper slimhinner i hals og svelg. Difteribakterien produserer også et giftstoff som spres med blodet og gir sykdom i hjerte og hjerne. I tillegg kan den sette seg som en infeksjon i sår. Vaksine mot difteri har vært del av det norske barnevaksinasjonsprogrammet siden 1952. Før dette var infeksjonen vanlig, og fryktet, da den kunne opptre i store epidemier. Den siste store difteriepidemien i Norge var under 2. verdenskrig. I 1943 ble flere enn 22 000 smittet, og rundt 600 personer døde. I Europa var Norge, sett i forhold til folketallet, et av landene som ble hardest rammet.
At KUBENs lasarettvogn var i tjeneste så sent som under 2. verdenskrig, får vi bekreftet i Agderposten den 22. februar 1945. Avisen har i denne utgaven en artikkel med tittelen «Skal drosjene i Arendal kjøre smittefarlige pasienter?». En sjåfør ved navn Gjeruldsen er intervjuet i sakens anledning, og uttaler blant annet til avisa at «I alle år er Høgedalsvogna brukt til befordring av difteripasienter». Det er da også et tilfelle av krupp, eller altså difteri, som er bakgrunnen for avisartikkelen. I følge sjåfør Gjeruldsen var drosjene nemlig nylig blitt beordret av bylegen til å frakte en krupprammet person fra Hisøy. Da sjåføren spurte om ikke Høgedalsvogna kunne benyttes, var svaret at siden det stod om livet og måtte gå raskt, hadde drosjene bare å stille opp. Sjåføren, som er opptatt av smitterisiko, spør seg om lasarettvogna, dersom den anses som uegna, ikke burde erstattes med et raskere og bedre egnet transportmiddel for syke. Selv om vogna fremdeles var i bruk på 1940-tallet, ser det med andre ord ut til at den ble regnet som gammeldags og utdatert.
At drosjesjåførene vinteren 1945 bekymret seg for smittefaren ved transport av syke pasienter, vil neppe forundre arendalitter anno mars 2020. For selv om Høgedals tid som epidemilasarett var historie etter 1945, og lasarettvogna i 1967 havnet på museum, har de siste ukene vist oss at faren og frykten for smitte og epidemier, på ingen måte er passé.
Skrevet av Ingvild Velure, rådgiver KUBEN museum og arkiv.
Litteratur:
Agderposten 22.02.1945
Arendal byleksikon. Friluftsforlaget, 2017
Austarheim, Hilde L. «Fri, fred og fryd», gamle landsteder i Arendal. I Aust-Agder Arv 2018
Tidsskrift for Sunnmøre historielag 1988
https://forskning.no/vaksiner-sykdommer/difteri-tar-liv-i-fattige-land/506132
https://nhi.no/livsstil/reise/difteri/