I 1925 beskrev arbeiderklassedikteren Rudolf Nilsen en iøynefallende gjenstand:
«Der står et askebeger på mitt bord,
et smukt og rummelig og praktisk beger.
Det er en hodeskalle av en bror,
som engang boltret sig på denne jord.»
Versets makabre overraskelse kan tyde på at Nilsen satiriserer askebegre og andre gjenstander tilknyttet røyking. På hans tid ble sigaretter nemlig markedsført som symbolet på den moderne mann: Elegant og raffinert, men også på lag med fremskritt og frihet.
En rekke aktører ønsket å assosieres med sigaretter og kulturen rundt, og brukte askebegre som en håndfast reklame for produktene sine. For eksempel har vi i samlingen dette askebegeret (AAM.20770) i funkisstil, produsert i 1930-årene i Glasgow, med bilde av whiskeyflaske av merket King`s Liqueur. Det er formelig så en kjenner tobakks- og whiskeylukten!
I løpet av de neste årtiene ble det vanlig også for kvinner å røyke, og askebegrene ble en selvsagt liten sak på serveringssteder, arbeidsplasser og i de fleste hjem. Der hvor beboerne ikke røykte selv, og hvor besøkende ble bedt om å gå ut for å nyte sigaretten, var det likevel et tegn på gjestfrihet – eller i hvert fall toleranse – å by dem et beger å knipse asken og plassere stumpene i. Askebegrene var dekor- og nyttegjenstander folk samlet seg rundt, de var populære gaver og suvenirer – og de kunne være rene små kunstverk.
Slik som dette vakre askebegeret i aluminium (AAM.15129) fra Det Norske Nitridaksjeselskap, eller «Nitriden», på Eydehavn. Aluminiumsfabrikken ble anlagt i 1912 på initiativ fra Sam Eyde, og var en av de store industribedriftene i området. Det var dermed overkommelig for dem å produsere egne askebegre, som igjen kunne benyttes i reklameøyemed. Da bedriftens pensjonistforening besøkte museet i 1973 skjenket de askebegeret i gave til de ansatte.
Andre bedrifter i Arendal kunne også tilby askebegre med egenreklame. Thorbjørn Skjævestad Glassmagasin i Havnegata solgte askebegre (AAM.24333), produsert av Stavangerflint, hvor det gikk tydelig frem hvordan butikkfasaden så ut, samt hva de solgte – komfyrer støvsugere, glass, kjøkkenutstyr, kjøleskap og vaskemaskiner. Da museet flyttet inn i ny hovedbygning i 1966, unnet de ansatte seg seks slike askebegre til pause og pynt i arbeidsdagen.
Et annet reklametungt askebeger som var i bruk på museet er dette Chesterfield Cigarettes porselensbegeret (AAM.17108) fra 1959. Chesterfield Cigarettes ble introdusert til Norge gjennom Marshallhjelpen etter andre verdenskrig, og bidro til at langt flere, deriblant kvinner, begynte å røyke. I 1975 ble imidlertid tobakksreklame forbudt, og museet katalogiserte det insisterende begeret.
De neste 30 årene kom det på plass lovgivning som skulle beskytte mot passiv røyking på arbeidsplasser, serveringssteder og for barn i hjemmet. I løpet av det siste tiåret har derfor askebegrene forsvunnet fra de fleste arenaer. De har gått fra å være noe alle til nærmest ingen har, og er et godt eksempel på hverdagsgjenstander som forsvinner ut av bruk etter som kulturen endrer seg. I likhet med hva som skjedde med spyttebakkene, er askebegrene nå museumsobjekter.
Litteratur:
https://www.kubenarendal.no/Eydehavn/Bedriftene/Nitriden/bedriftshistorie_dnn.html
Nilsen, Rudolf. “Askebeger”. I På stengrunn. Oslo: Ny tid 1925.