Gjenstander knyttet til ulike typer håndverksfag er noe mange museer har rikelig av i magasinene sine. Så også KUBEN, hvor både blokkmaker, snekker, skomaker og mange flere er representert. Gjenstanden det skal handle om her, hører imidlertid til seilmakeren, som blant sitt verktøy måtte ha en helt spesiell hanske.
I motsetning til hansker for øvrig, er seilmakerhansken ikke et klesplagg. Den skal verken holde brukeren varm på hendene, eller fungere som pynt. Den består av en ring av lær med hull for tommelen, og en liten jernplate. Hansken skal gi hånda kraft og styrke nok til å presse nåla gjennom flere lag med tjukk seilduk. Jernplata er festet på hanskens håndflate, slik at nåla kan ligge an mot denne når den skyves gjennom stoffet. Denne plata har ofte et rutemønster som skal hindre at nåla sklir. Jernplata har lang levetid, og kunne benyttes i en ny hanske når den gamle var utslitt. Som ekstra beskyttelse for håndflata, var hansken gjerne påsatt en forsterkning av svineskinn eller horn.
Selv om dette redskapet kalles seilmakerhanske, ble det brukt av mange flere enn seilmakeren. I seilskuteperioden har nesten alle sjøfolk hatt sin egen til reparasjon av skipssekker, hengekøye eller annet utstyr laget av seilduk. KUBEN har 15 seilmakerhansker i sin sjøfartsrelaterte gjenstandssamling. 13 av disse er preget av bruk og slitasje, én fremstår som ubrukt og den siste er uferdig. Alle er fra slutten av 1800-tallet, eller like etter 1900.
Som yrkestittelen tilsier, var det seilmakerens oppgave å lage nye seil. Når slike ble bestilt til skip som var under bygging, fikk seilmakeren gjerne tilsendt mål på master og rær, og lagde egne arbeidstegninger ut ifra disse. I de tilfellene der det var eldre skip som hadde behov for nye seil, gikk han ofte om bord i skipet og tok målene selv.
Flere bredder seilduk måtte sys sammen for å få seilene store nok, og det er i denne operasjonen seilmakerhansken kommer inn i bildet. Sømmene på seil kalles nater, og sammensyingen av flere seilduker heter natsøm. Ordet «nat» kommer av lavtysk og betyr opprinnelig sammenføyning eller søm. Samme betegnelse brukes også om sprekkene mellom plankene på et dekk eller i en skipsside.
Hansken var også i bruk ved sy-prosessen med det noe underlige navnet «liking». I den sammenhengen betyr «lik» det tauet som ble festet langs kanten på et seil for å forsterke det og hindre at det revnet. Likingen er også med på å gi seilet form. Dersom liket sys stramt til seilet, får det en utbuktning (kalt «bus»), mens seilet blir flatt om liket sys slakt på.
I tillegg til de 15 seilmakerhanskene i samlingen, finnes det på KUBEN to mønstre til slike hansker. Norske seilmakere laget gjerne sin egen hanske, også etter at fabrikkproduserte hansker var mulig å få tak i fra 1870-årene. Mønstrene ble gitt til museet på 1970-tallet, sammen med en rekke andre gjenstander fra familien Ellingsen som holdt til på Saltrød. Mer om noen av gjenstandene fra samme innkomst kan du lese her:
Til tross for den sentrale rollen den her omtalte håndverkergruppa hadde i seilskutetida, ble seilmakeriet som eget fag aldri særlig stort i Norge. For eksempel hadde ingen norske byer eget seilmakerlaug. Enkelte seilmakere holdt til i byene med egen forretning og seilmakerloft, mens mange arbeidet til sjøs. Oppgaven som seilmaker kunne i mange tilfeller kombineres med andre roller om bord, sannsynligvis avhengig av om det var nok seilarbeid til å fylle en hel stilling bare med dette. I tillegg til produksjon av nye seil og reparasjon av gamle, kunne seilmakeren også lage mindre utstyr som lukepresenninger, mastrekrager og hengekøyer. Lenge var seilmakerfaget dessuten kombinert med arbeidet som flaggmaker og kompassmaker. Samme håndverker laget dessuten timeglass.
Opplysningene om de som har brukt seilmakerhanskene som nå eies av KUBEN, er litt sparsomme, men én seilmaker som det både finnes arkiv fra og er knyttet gjenstander til på KUBEN, er Edvard Andreas Tybring Jørgensen Brønlund (1835-1927). Han var fra Songekilen, og drev seilmakerverksted i Arendal. Kan hende var det derfor han på 1890-tallet var del av Arendals brannvesen, nærmere bestemt som leder for brannseilavdelingen. Ved brann betjente seilmannskapene store ullseil. Disse skulle fuktes og brettes ut over truede bygninger for å holde dem våte og slik redusere faren for at brannen spredte seg.
KUBEN har bare én gjenstand fra Brønlunds seilmakervirksomhet. Det er en stor passer av tre. Seilmakeren brukte passer i forbindelse med måltagning til og konstruksjon av nye seil. Seilmakerpasseren er 76,8 cm lang, og har trolig blitt brukt til avsetting av mål på seilduken. Seilmakeren hadde i tillegg en mindre passer som han benyttet til arbeidstegninger av seilet.
Seilmaker Brønlund har vært en aktiv mann. Ifølge jubileumsheftet for Arendal seilforening fra 1978 hadde han, i tillegg til sine fem navn, «like mange hvis ikke flere interesser». Han var en ivrig fritidsseiler, og hadde verv som formann både i seilforeningen og i Arendal Handelstands Forening. Han ble senere æresmedlem begge steder. Den største hederen som ble han til del, var kongens fortjenestemedalje i gull.
KUBEN har et maleri av Brønlund, malt av Leonard Rickhard «etter levende modell». Brønlund har på maleriet på seg fortjenestemedaljen sin. Det ble ved samme anledning malt to portretter av Brønlund til Håndverkerforeningen. Det bildet han selv likte best ble hengt opp i foreningens lokale, mens det andre ble lagt opp på loftet i foreningens gård, inntil det i 1960 ble gitt til Aust-Agder museet, nå KUBEN. Og med dette har seilmakeren med mange jern i ilden også blitt del av blogg-universet.
Litteratur:
http://dokumenter.asf.no/historie/Jubileumshefte_1978.pdf
https://no.wikipedia.org/wiki/Seilmaker
https://snl.no/lik_-_sj%C3%B8vesen
https://snl.no/seilmakerhanske
https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/nytt-om-gammelt/1998/storbrann-i-bendiksklev-anno-1891/