Historiske gjenstander kan fortelle oss om endringsprosesser og historiske fenomener, de kan fungere som huskeknagger som betraktere kan henge endringsprosesser, tradisjoner og fenomener på. Et eksempel på det er to sparebøsser lagd av kokosnøtter som er oppbevart her på KUBEN. For tiden er er de utstilt i Åpent magasin: 505 Sjøtransport.

Sparebøssene ble gitt til Aust-Agder museum og arkiv av Regine Elisabeth Gahrsen i 1970. Ifølge Regine hadde hun og søsteren Margit fått sparebøssene i gave av en sjømann om bord i skipet Lato i 1894 eller 1895. Det er bare det at det ikke er mulig å finne noe skip ved navn Lato i skipsregistrene. Derimot finner vi et skip som het Latona, der Regines far var kaptein. Men hvorfor var de to søstrene om bord i Latona? Og hvem var det som lagde og gav dem sparebøssene?

Fraktefart, pit props og mahogni

Barken Latona ble bygd på Skilsøy på Barmen ved Risør mellom 1872 og 1874. Skipsbyggmesteren het Ole Eriksen. Han bygde skipet på oppdrag fra risørrederne Iacob Wetlesen Prebensen, Jacob Prebensen og Johann Fredrik Juell. Latona var et partrederi. Foruten de tre rederne som bestilte skipet, hadde skipet flere andre partredere eller deleiere fra risørdistriktet. Til å begynne med var det Iacob Wetlesen Prebensen som var skipets korresponderende reder. Det var han som styrte den daglige driften av skipet, og som sammen med skipets kaptein tok avgjørelser om hvilke frakter skipet skulle ta. Prebensen stod også for regnskapsføringen og fordelingen av eventuelt utbytte. Sønnen Jacob tok over som korresponderende reder da faren overlot det meste av rederidriften til ham og flyttet til Christiania i 1876. Latona seilte for Prebensen-rederiet helt til det forliste i 1902, et forlis vi skal komme tilbake til.

I 1888 ble Regines far Gahr Gahrsen kaptein på Latona, og han gikk samtidig inn på eiersiden som partreder. Gahr seilte som skipets kaptein helt frem til forliset i 1902.

Lenge var sjømannslivet om bord en mannsverden. På slutten av 1800-tallet hadde det imidlertid blitt stadig vanligere at norske kapteiner og skipsoffiserer tok med seg ektefelle og barn om bord når de skulle ut i fraktefart på verdenshavene. Det var også tilfellet med Gahr. Når han tok med seg sin ektefelle Marie Katrine og de to døtrene Regine og Margit på reise for første gang vet vi ikke, men ifølge Regina var de med Gahr på reise i 1894. Det kan neppe stemme. Det året kom Latona inn til Risør i midten av oktober for reparasjoner og vinteropplag etter en kollisjon med arendalsskipet Hama i Den engelske kanal i begynnelsen av september. Da Latona ankom Risør, hadde ikke skipet vært innom hjembyen siden juli 1892. Etter ankomst i Risør ble skipet tauet ut til Prebensen-rederiets verft på Vardøya med en av rederiets egne dampbåter for flere reparasjoner. Derimot vet vi at Gahr tok med seg familien da skipet la ut fra Risør i januar 1895. Familien var med helt til skipet var tilbake i Risør i november samme år.

Vi vet også en del om hvilke steder Regine og Margit fikk se på reisen. I det store Prebensen-arkivet, som er oppbevart her på KUBEN, ligger det skipsregnskaper fra Latona, kvitteringer på frakter og telegrammer som Gahr skrev til Prebensen fra havnene skipet var innom. Det gjør det mulig å følge mye av den reiseruten skipet tok mens Gahrs døtre var med om bord. Reisen begynte med en tur til Cardiff med en last pitprops, det vil si trelast av små dimensjoner som skulle brukes til støtte i taket i kullgruvene rundt byen. I Cardiff lå skipet til begynnelsen av mars, før ferden gikk videre til Bahia i Brasil, trolig med en last kull. Deretter gikk turen til Belize for å hente logwood eller fargetre og mahogni for et selskap i London i juni og juli. Latona ankom London i oktober. Der brukte skipet over en måned på å losse tømmeret, dels på grunn av sykdom blant mannskapet om bord, før skipet ankom Risør i ballast den 11. november. Da var sjøfartseventyret over for de to søstrene Regine og Margit. Med seg i land hadde de hver sin sparebøsse lagd av kokosnøtter. Sparebøssene var såkalte sjømannsarbeider eller frivaktsarbeider.

Sjømannsarbeider

Frivaktsarbeidene var ting sjømennene lagde på frivakter om bord på vei mellom havner, eller under skipets liggetid i havner. På slutten av 1800-tallet var det allerede en flerhundreårig maritim tradisjon. Mange sjøfolk hadde håndverksbakgrunn, og var gode til å forme ting. Mange skip hadde også med seg skipstømrere, seilmakere og andre håndverkere om bord. Slik var det også med Latona i 1894-95. Av mannskapet på tolv mann finner vi både en skipstømmermann og en seilmaker. Sjømennene laget mye forskjellig, som halvmodeller av skipsskrog, skipsmodeller eller sparebøsser til kapteinens barn om bord. Her ser dere noen av frivaktsarbeidene KUBEN har i samlingen.

Vi har alt sett at Latona kunne ligge i havn i en måned i strekk. Overfarten mellom Belize og London var på over to måneder. Det gav rikelig med tid til frivaktsarbeider. Regines far Gahr lagde faktisk flere slike sjømannsarbeider. Et eksempel er en visittkortholder, et annet et blomsterbord. Også disse ble senere gitt av Regine til vårt museum. Bordet skal ha blitt laget før han ble kaptein på Latona, men det er fullt mulig at visittkortholderen ble laget mens ektefellen og døtrene var med om bord i 1894 og 1895.

• 

• 

Kaptein Gahr Gahrsen var faktisk også med på en konkurranse om sjømannsarbeider før han tok over Latona. Konkurransen fant sted om bord i Nausika, også det et skip som tilhørte Prebensen-rederiet. Vinneren ble Gahr, som også var skipets kaptein. Vinnerarbeidet var en sypose, også det en gjenstand som senere ble gitt til Aust-Agder museum og arkiv.

 Sparebøssene som Regine og Margit fikk, ble gitt av en av sjømennene om bord på Latona i 1894 eller 1895. Vet vi hvem giveren var?

Giveren

Ifølge Regine selv fikk hun sparebøssen av en finsk sjømann. I Finland skal det ha vært dødsstraff for mord, men en kunne bli en fri mann om en var i utlandet i fem år. Her er det mulig at Regine husket feil eller misforstod. I praksis hadde det ikke vært dødsstraff i Finland siden 1825. I stedet brukte en landsforvisning. Derimot kan hun ha rett i at giveren var finsk. Takket være det store arkivet etter Prebensen-rederiet her på KUBEN, kjenner vi navnene på over hundre sjømenn som seilte med Latona. De aller fleste kom fra risørdistriktet, men ikke alle. Kaptein Gahr Gahrsen sendte regelmessig inn mannskapslister til Prebensens rederikontor i Risør. Listene inneholdt oversikten over mannskapet om bord, og hvor mye de skulle ha utbetalt i lønn. Mange sjøfolk var kun om bord i kort tid. Det kan derfor være vanskelig å fange dem opp i bevarte mannskapslister, lønningslister og skipsprotokoller. Noen ganger er vi imidlertid heldigere enn som så.

De fleste av mennene på mannskapslistene Gahr førte i 1895 har norskklingende navn. Faktisk er det bare ett navn som skiller seg ut. På listen Gahr førte om bord mens skipet lå i Bahia i mai 1895 finner vi lettmatrosen Anders Kokko. Kokko kom trolig fra øya Kokkola på den finske vestkysten mellom Åbo og Vasa. Han seilte med Latona fra Bahia til det ankom Risør i november 1895, det vil si samtidig med Regine og Margit. Sparebøssene kan han ha laget etter å ha fått tak i kokosnøtter i Karibia. Det er lite vi ellers vet om ham. Det ser ikke ut til at han seilte mer med Latona etter turen han hadde i 1895. Kanskje fant han et skip som skulle hjemover mot Finland, kanskje tok han hyre på et annet skip som skulle ut i fraktefart på verdenshavene.

Det vi derimot vet, er at Kokko var en av stadig flere utlendinger som tok hyre på norske skip på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Utviklingen var en del av globaliseringen av internasjonal fraktefart. I takt med at norske skip ble en stadig mer integrert del av det globale fraktmarkedet, økte også tallet på utlendinger som seilte med norske skip.

Forlis

Latona fortsatte å gå i fraktefart mellom havner i Europa, Sør- og Nord-Amerika og Karibia de neste årene. Det var også på vei hjem etter en slik rundreise at skipet forliste. Den 16. desember 1902 var Latona på vei hjem fra Le Havre i ballast til vinteropplag i Risør etter tre år ute i fraktefart. Da skipet ankom Kranfjorden var sikten elendig og vinden sterk. Det endte med forlis på Skomakerskjær like ved Risør havn. Alle overlevde, men skipet stod ikke til å redde. Flere norske aviser meldte om forliset de neste dagene. Nedenes Amtstidende omtalte for eksempel forliset på følgende måte den 20. desember: «Skibet ligger fremdeles, der det stødte og vil formodentlig ikke komme af, før det bliver taget i stykker. Da det seilede paa, var Vandet svært høit; Dagen efter, da Vandet faldt, brækkende Skibet paa Midten. Der er saaledes af Sandsynlighed for, at det bliver Vrag. Da det ikke er hver Dag folk har Anledning til at betragte en Stranding paa saa nært hold, har der været livlig Beskuelse af det strandede Skib.» Ikke alle nøyde seg med å se på vraket på avstand. Hans Jensen fra Risør, som da var sju år gammel, var om bord i vraket dagen etterpå. Der fikk han se en gris som lå og svømte rundt i et av rommene. Grisen skal ha blitt reddet i land og slaktet.

Gjenstander, seil, rigg, tauverk, kompass og inventar som ble reddet fra skipet, ble auksjonert bort i Risør i mars 1903. Samme måned reiste for øvrig kaptein Gahr Gahrsen til Plymouth for å overta som kaptein på barken Vasco de Gama, også det et skip som tilhørte Prebensen-rederiet, etter at den daværende kapteinen hadde omkommet under en ulykke om bord.

Minnet om Latonas forlis står fremdeles sterkt i Risør. Vrakrestene var fremdeles synlige på 1930-tallet. Så sent som i 2011 ble kjølen til skipet hevet fra Skomakerskjær og avduket under Risør trebåtfestival.

Historiske gjenstander som huskeknagger

Historikere er vant til å begynne sine undersøkelser med abstrakte problemstillinger og å arbeide med skriftlige kilder. Vi er mindre vant med å bruke historiske gjenstander som utgangspunkt. De to sparebøssene som ble laget om bord i Latona viser imidlertid litt av potensialet som ligger i det å ta utgangspunkt i gjenstander. Kombinert med bevarte skriftlige kilder kan vi knytte dem til historiske endringsprosesser og tradisjoner. Sparebøssene kan brukes som huskeknagger som gjør det lettere for oss som lesere og museumsbesøkende å huske de prosessene, historiene og tradisjonene som sparebøssene var en del av.

Sparebøssene viser oss sjømanns- eller frivaktsarbeidene som maritim håndverkstradisjon. De sier noe om internasjonaliseringen av mannskapsfellesskapet om bord i norske skip mot slutten av seilskutetiden. Videre kan de si noe om endringen av det sosiale livet om bord mot slutten av 1800-tallet, da det ble stadig vanligere at offiserenes ektefeller og barn levde sammen med sine offiserer om bord deler av seilingssesongen. Det tok lengre tid før kvinner begynte å ta lønnet arbeid om bord. Det kom først etter 2. verdenskrig. Endelig kan vi knytte de to sparebøssene til Latonas liv, virke og forlis, og til kaptein Gahr Gahrsens historie. Ikke bare seilte han på verdenshavene i mange år som kaptein om bord i Latona, han opplevde forlis og han tok over Vasco de Gama etter at den forrige kapteinen hadde omkommet etter en ulykke til sjøs. Her finnes det flere historier å fortelle om livet om bord. I Prebensen-arkivet er det bevart en rekke telegrammer Gahr sendte hjem til rederiledelsen i Risør mens han var i fraktefart. Telegrammene inneholder ikke bare opplysninger om frakter, betalinger, lasting og lossing, men om livet om bord og i havn. Det får imidlertid bli en annen artikkel.

Kilder:

• Aust-Agder Blad, 25. september 1965, 15. april 1970 og 30. juli 2011.
• KUBEN. PA-1437a/1/25/L0135. Skipsregnskap og mannskapslister Latona 1885-1896
• Nedenes Amtstidende, 20. desember 1902
• Norsk Sjøfartstidende, 18. desember 1902
• Ramskjær, Liv Jorunn. (1985). Reder eller regnskapsfører? Organisasjon, drift, utvikling; J. W. Prebensens rederi i en transformasjonsperiode, 1875-1900 (Hovedoppgave). Oslo: Universitetet i Oslo.