Skrevet av Caroline Berlin, praksisstudent fra UiA (Visuell kunst og formidling).

Gjennom historien har kunst vært en viktig kilde for å gjenfortelle historier, hendelser og vise hvordan hverdagen kunne ha sett ut. Portretter er ikke et unntak for dette. Tidlig var ikke portretter noe som var særlig individualisert. Dette endret seg i middelalderen, da det ble satt mer søkelys på individet og personens gjenkjennelige trekk. Portrettmalerier har altså vært påvirket av ulike trender. Jeg har sett nærmere på to portretter fra KUBEN sin samling som illustrerer dette. La oss først se nærmere på portrettet av Marie Blom.

Bildet viser Marie Blom, en eldre kvinne med alvorlig ansikt, grått hår og midtskill, sorte klær og en brosje med miniatyrportrett i halsen. Portrettet er en pastell og er laget av Signe Scheel. Marie Blom var en prestefrue som vokste opp på Hisøy i Arendal. Hun ble født i 1837, og var datter av Peter Anton Magnor og Cathrine Helene Juell. Marie er kjent for å ha skrevet kokeboken «Husholdningsbog for By og Land». Familien eide Tangen gård, og Marie vokste opp der. I 1859 giftet Marie seg med Peter Gustav Blom, før de sammen reiste til Konstantinopel og Peter ble legasjonsprest. I 1864 ble Marie prestefrue da de bodde i Valle i Setesdal, der Peter også var ordfører i 15 år. I 1880 flyttet Marie og Peter til Vardal i Østre Toten. Det var nok først da Marie og Signe Scheel ble kjent og formet et vennskap.

Signe Scheel ble født på Hamar i 1860. Fra 1881 var hun elev under kunstnere som Christian Krohg (1852-1925), Erik Werenskjold (1855-1938) og Hans Heyerdahl (1857-1913). Signe var en kunstner som ofte portretterte familie og venner, og motivene var som oftest av kvinner. Bildet av Marie lagde hun i 1889. Signe likte godt naturalismens billedspråk og brukte motiver fra hennes hjem, sorenskrivergården Undesløs på Toten, som inspirasjon. Hennes far var sorenskriver på denne gården. En sorenskriver er en statelig embetsmann og dommer. Som naturalist arbeidet Signe med lys på en måte som fikk frem de forskjellige valørene i bildet. Fargepalettet hennes var begrenset og uten sterke farger. Hun likte å bruke skjulte lyskilder, som betyr at vi ikke kan se hva lyset kommer fra.

Brosjen rundt halsen til Marie Blom, viser antagelig et portrett av mormoren hennes, Sara Juell f. Chrystie (1736-1773).

Sara, som kom fra Arendal, giftet seg med den lokale kjøpmannen Morten Juell. Brosjen og portrettet ble laget rundt slutten av 1750-tallet. Innbefatningen består av bergkrystaller og gull formet som blomster og blader. Vi vet ikke sikkert hvem som har malt denne miniatyren. Det er tidligere antatt at det er kunstneren Eric Gustaf Tunmarck (1729-1789) som har malt denne. Et lignende portrett av Sara Juell finnes i samlingen til Norsk Folkemuseum.

På miniatyrportrettet ser vi en eldre kvinne med en hvit kjole, og grått, stramt hår satt opp med en blomst i håret. I tillegg ser vi at kvinnen har en høy panne, noe som passer godt inn med kunstuttrykket fra denne perioden. Selve miniatyrportrett som format dukket opp mer og mer rundt 1500-tallet, men fikk en stor oppgang i popularitet på 1700-tallet i rokokkoen. På 1700-tallet var det vanlig at slike småbilder ble malt på elfenben og ble for det meste brukt som smykker. Noe av det som kjennetegner kunst fra rokokkoens tid, er bruken av lyse og lette pastellfarger, gull og elfenbenshvitt. Det var også vanlig at miniatyrer som denne brosjen ble gitt nedover i generasjoner, som fra mor til datter.

Det som jeg synes er interessant med disse to portrettene, er den tydelige forskjellen på stilen mellom de to epokene. Begge bildene har det samme motviet, men uttrykket er veldig ulikt. Kunstneriske trender spiller inn for hvordan portretter så ut. Menn har ofte blitt fremstilt som mektige, mens kvinner ble tradisjonelt fremstilt mer yndige og forsiktige. På 1700-tallet ble kvinneidealer som store øyne, høy panne og lys hud fremmehevet. Forskjønning og idealer var svært populært for rokokkoen på 1700-tallet. I miniatyren kommer dette tydelig frem. I portrettet av Marie Blom kommer den mer strenge komposisjonen og faste preget frem. Man ønsket mer symmetri i maleriene, noe som var karakteristisk for empirestilen (sen klassisisme) som kom til Norge i første halvdel av 1800-tallet. Selv om portrettet av Marie ble utført av naturalisten Scheel senere på 1800-tallet, ser jeg også tydelige trekk av den tidligere empirestilen.

Ikke bare ser vi to generasjoner fra samme slekt, men også to generasjoner innenfor portrettkunsten. Det er nok ikke helt tilfeldig at Marie bruker brosjen i portrettet.

Litteratur:
Tschudi-Madsen, Stephan: portrettkunst i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. mars 2022 fra https://snl.no/portrettkunst
Vold, Thurid: rokokko i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. mars 2022 fra http://snl.no/rokokko
https://digitaltmuseum.no/021028340880/portrett
Haverkamp, Frode Ernst; Bjerke, Øivind Storm; Reisegg, Øyvind; Rød, Arve: Norsk kunsthistorie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. mars 2022 fra http://snl.no/Norsk_kunsthistorie
Tschudi-Madsen, Stephan: empirestil i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 5. mars 2022 fra http://snl.no/empirestil
https://snl.no/realisme_-_kunst
Nytt om gammelt. Artikkelserie fra KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv. Publisert i Agderposten 1983-2004. https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/nytt-om-gammelt/1984/marie-bloms-gode-%C2%ABhusraad%C2%BB/
Ruth Hamran, Aust-Agder-Museet
Agderposten 4. februar 1984 https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/nytt-om-gammelt/1984/portrett-av-prestefruen/
Aaserud, Anne: Signe Scheel i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 11. mars 2022 fra https://nbl.snl.no/Signe_Scheel
Dokumenter fra Arkivet, Se: AAM.B.1173, AAM.B.1174