En sørgelig ring

Våre døde er aldri døde for oss før vi har glemt dem. – George Eliot

I våre dager er det ingenting som tydelig viser for andre når vi er i sorg. Men tidligere hadde vi både klær og smykker som signaliserte dette, både for kvinner og menn. Fra samlingen har jeg funnet frem en tapt tradisjon – sørgeringen.

En sørgering er et smykke man bærer som et minne om en død person. Sørgeringer har en lang historie bak seg, som sies å ha røtter tilbake til 1300-tallet. Det er litt vanskelig å vite akkurat når slike ringer gikk fra å være rene memento mori-ringer (En påminner om at døden rammer alle), til å symbolisere en mer personlig sorg. Men sannsynligvis skjedde denne endringen i løpet av 1600-tallet. Henrettelsen av kong Charles 1 i England, 1649, er ofte nevnt som en katalysator for denne endringen.

Nærbilde. Glasset er ganske ripete, noe som gjør motivet litt vanskelig å se.

Denne sørgeringen (AAM.22141) er en gullring fra 1800-tallet. Våre opplysninger peker mot at den kan være til minne etter Elisabeth Dedekam som døde i 1878. Ringens dekorfelt er dekket av en buet glassflate, som har en del riper i seg. Det gjør at motivet inni er litt vanskelig å se klart, men noe fremstår tydelig. Vanskeligst er det å se at hele baksiden består av flettet hår som mest sannsynlig er fra den avdøde selv. Hår var et materiale som symboliserte evighet, og var en enkel måte å minnes noen for all tid. Hårsmykker ble ofte laget selv, siden man fryktet at smykkemakeren ville bruke noen andres hår. Men noen sendte også de dyrebare hårlokkene fra seg. Ellers i denne ringen ser vi små perler, en palme, og en obelisk (eller et fyrtårn?) av perlemor. I toppen av den er det en oval i perlemor med initialene E.D.

Sørgering fra KUBENs samlinger. En eldre variant.

Den andre sørgeringen jeg har tatt frem (AAM.09116) er også en gullring. Den er nesten akkurat 100 år eldre – fra 1775.  I denne ringen finner vi ikke noe hår, men en tusjtegning av en urne under en hengepil. Rundt det ovale glasset er det en rad av granater (hvor en er borte). Her er det selve ringen som formidler navnet på den som minnes, med skrift rundt hele ringen. Her står det navn, dødsdato, og hvor gammel hun ble: ELIZ. MANLEY. OB. 3. SEPT. 1775. Æt. 40. Museet har tidligere forsøkt å finne ut hvem Elizabeth Manley var – uten hell. Ringen har også vært undersøkt hos auksjonsbyrået Sotheby’s i London, men de klarte heller ikke spore henne opp. Denne ringen sørger i hvert fall for at hun ikke er helt glemt.

Bokstavene rundt ringen.

Sørgeringer ble ofte betalt for av personen den skulle være til minne for, eller av arvingene. Det var vanlig å bestille sin egen ring, og i testamentet kunne man finne informasjon om hvem som skulle få dem. Disse ble så delt ut i begravelsen. I tillegg til sørgeringer var det også andre typer smykker som signaliserte sorg, som brosjer og pyntenåler med sorte steiner, ofte laget av jet (lignit). Slike sorte sørgesmykker var de eneste dronning Victoria tillot hoffet å bruke, bortsett fra hårsmykker, i sørgetiden etter prins Alberts død (1861). Sørgesmykker kunne også markere sosial rang og tilhørighet, det var status å få sørgesmykker etter høytstående personer.

I løpet av tiden sørgeringer ble brukt, ser vi en stor endring av design, symbolikk og materiale. Fra 1300-1600-tallet var det populært med mer makabre motiver som knokler, kister og hodeskaller, som var vanlige motiver i andre kunstformer som også symboliserte momento mori. På 1700-tallet var det veldig vanlig å ha bilde av en urne og piletrær, som ringen i samlingen vår. På 1800-tallet kunne bruk av hvit emalje i dekoren symbolisere at kvinnen døde som ugift jomfru, og bruk av perle kunne indikere et dødt barn.

Motiv av urne og piletre. Et typisk motiv for en ring fra 1700-tallet.

Hvorfor sluttet vi å gå med sørgesmykker? Det er det ingen entydig forklaring på, men det forsvant som skikk i årene rundt 1. verdenskrig –  en periode med mye død og lidelse.

Kanskje du har arvet en sørgering uten å vite det?

Kilder:

  • Mourning Jewellery: Remembering the Dearly Departed – Women and the material culture of death. Forfatter:  Maureen Daly Goggin; Beth Fowkes Tobin. Utgiver: Farnham, Surrey, England ; Burlington, VT : Ashgate, [2013]

About Anne Klippenvåg Pettersen

Utdannet museolog som arbeider på KUBEN/Aust-Agder Museum og arkiv.

Leave a Reply